reddsel ! Hvem er jeg egentlig ?
Av å til må man bare få det ut.
Jeg skulle ønske jeg kunne ha hatt et normalt liv.
Med brae karakterer på skolen , En utdanning å et perfekt liv.
Jeg har heletiden prøvd å gjort alle irundt meg fornøyd.
Men igjengjeld har jeg blitt dømt for min utagerende personlighet, som senere skulle bli røpt hvorfor men som tok nesten 20 år.
Jeg skulle ønske at sekken ikke skulle være så tung å bære.
Noen gang lurer jeg på hvordan jeg skal bli kvitt bitterheten av det som har skjedd.
Jeg sitter igjen med å ha opplevd omsorgsovertakelse av min sønn , null utdanning og en ADHD-diagonose.
Heldigvis vant jeg tilbake min kjæreste sønn, der jeg måtte kjempe å bevise hvem jeg var. Men ikke en gang det var branåkk for enkelte.
Jeg er lei av å måtte kjempe for å bli likt av de som ikke kjenner meg, jeg har blitt slik at jeg ikke tørr å være meg selv med mindre folk kjenner meg 100%.
Så det er ikke mange jeg tørr å være det til. Jeg skulle ønske det ikke var slik, for det ødelegger så sinnsykt mye.
Jeg skulle ønske jeg kunne ha visket ut alt, å bare startet helt på nytt.
Jeg går ofte å tenker : hva hadde skjedd om jeg ikke tok de og de valgene , ville ting ha vært anerledes , ville det gjort ting bedre eller dårligere.
Jeg har vært redd for å være meg selv, i reddsel for å bli misslikt , som førte til at jeg ble misslikt. Det var i ettertid jeg så det, nå i ettertid ser jeg på meg selv og skammer meg for den jeg var. 
I sommer når ting var som verst : satt jeg med et spørsmål å det var. Hvem er jeg egentlig ? ei jente på 19 år som ikke viste hvem hun var, men som prøvde å gjøre alt for dem irundt seg. Men som skjulte tankene i et skål med venner som var den for festens skyld. Men gode der å da.
Det er rart med det med natten , Men hvorfor skal alle tankene komme da. Det sies at det er for at da slapper kroppen mest av , men slapper den av når alle tankene surrer som værst ? det vil ikke jeg påstå.
Nå håper jeg at jeg kan få ordne meg en utdanning og førerkort , som alle de andre gjør . Jeg har heletiden vært redd for det. At jeg ikke skal få til slik som alle andre. For jeg har heletiden følt meg annerledes. Å den omsorgsovertakelsen gjorde det over hode ikke bedre.
Folk sa : " du er den sterkeste jenta jeg vet om" . Men når vet du at du er sterk ?
Jeg velger å tro at alt kommer til å gå bra til slutt, og at om ikke alt er bra, er det heller ikke slutten !
Q:
1. bruker du å skrive ut frustrasjon å tanker for å føle deg bedre etterpå ?














